Ytringsfrihet er et ord som etter min mening har overgått sin mening. Jeg synes vi har for mye "ytringsfrihet", som jeg må forklare litt. Vi sutrer over at vi ikke har ytringsfrihet bare fordi noen kritiserer at vi går igang med det som kalles mobbing. Vi sutrer også når noen andre sier at vi skal trå varsomt. Varsomhet er klokskap,men det er ikke klokskap som driver oss. Det er behovet for å ytre, koste hva det koste vil. Vi vil bare ytre for å bli synlige, eller for å bli hørt uten at budskapet egentlig er relevant for ytringen. Budskap er nemlig ikke viktig for oss lenger, vi er så avkristna som det går an å bli - og sutrer over at vi har religion her i landet. Som vi jo egentlig ikke har. Vi er så redd for å bli bundet til fremmede her i Norge, men likevel binder vi oss til klanen under fanen "det er typisk norsk å være best". Vi kommer aldri til å kvitte oss med den før befolkningen har overvekt av minoriteter, det er jeg sikker på. Og egentlig så er det veldig fint om det skjer. At minoritetene overtar, altså. Vi trenger dem. For å bli kvitt vår enorme ytringsfrihetsfølelse. At man i det hele tatt har så enormt behov for ytringsfrihet, tyder jo på, for å ta tak i spørsmålet, at vi antagelig føler selv at vi har et problem iforhold til ytring. Og det er jo trist. Fordi i Norge skulle vi ikke ha følt oss såpass mindreverdige at vi trenger å demonstrere ytringsfrihet.